Vi har vaert med to av sosialarbeiderne til Rachel til Laguna. Etter tre timers kjoeretid kom vi frem til et lite hus inne i et smug. I huset bodde det en mor,far, 4 barn og en gammel mann som familien hadde tatt til seg for 15 aar siden.I filippinene staar familien meget sterkt. Det er familien som tar vare paa de gamle, naar de ikke lengere er i stand til aa ta vare paa seg selv. Uten hjelp fra denne familien, hadde den samle mannen hatt en mye toffere hverdag.
Ettersom mannen naa var blitt gammel og syk, og ute av stand til aa kunne bidra okonomisk, slet familien med aa forsorge han. Etter en samtale med mannen og familie, ble det bestemt at han skulle faa plass paa eldresenteret til MMCCN.Den gamle vaer svaert preget over aa skulle forlate hjemmet sitt, samtidig som han var meget takknemlig over aa faa komme til ett av de faa sykehjemmene i filippinene.

Siden vi bor midt i slumomraadene saa er det ingen resturanter her. Saa for aa faa tak i noe aa spise maa vi paa et kjopesenter. Rundt kjopesenterene er det veldig mye gatebarn. Foerste gangen vi var der motte vi barn med bl.a aapne rottebitkjopte. De spurte og tiggde etter penger. men det er vi blitt fraraadet paa det sterkeste aa gi dem, saa vi spurte heller omde ville ha noe mat, og det ville de. Naar vi kom ut av senteret igjen hadde vi kjopt med oss mat, naar et barna saa det, hentet han alle vennene sine og de kom lopende alle man.
De neste gangene vi har vaert der har barna alltid kommet lopende bort til oss, og de sporr alltid hvordan vi har det. Det er noen kjempe sote og hyggelige barn. Saa naa er det umulig aa komme ut av kjopesenteret uten noe mat.

Den andre helgen var vi i Manila, vi var klar for et avbrekk! Vi var paa sightsing og fikk endelig spise litt mer "normal mat" Maten i Cavite er ikke imponerende, det er en restaurant og alt smaker det samme..

Vi hadde tenkt oss en tur opp til soppel fellet, men fikk hore at den var grod igjen og det var satt opp et gjerde saa vi fikk ikke sett noe.

Forste kvelden vaar, ble vi kjent med en eldre mann, han lurte paa hva vi drev med siden vi gikk rundt med mat. Vi fortalte om hva vi gjorde der og han tok oss med inn i bakgatene i Manila, saa de som trengte maten mest fikk det. Vi hadde ogsaa kjopt med oss melk til de minste barna. Fin Helg i Manila!

 

 

Hver dag mellom klokken 15:00 og 17:00 har barna paa 4 og 5 aar forskole. Der laerer de bl.a. bokstav og tall rekken. Idag naar vi var med saa leste Helle og Ida hver sin engelske bok for barna. De leste foerst litt og litt, saa oversatte foerskolelaereren til filippinsk. Dette er for at barna tidlig skal laere og forstaa baade morsmaalet sitt og engelsk.
Naar barna blir 5 aar saa begynner de paa en foreskole utenfor hjemmet. 4 aaringene har ogsaa mulighet til aa begynne paa foreskolen tidligere, men da maa de gjennom en "eksamen". klarer de den blir de flyttet opp, hvis ikke saa faar de prove igjen litt senere.

Vi har byttet hotell for aa komme naermere barnehjemmet. Her her vi blitt boende midt i slummen, uten noen internett tilgang, og dekningen paa mobilene funker naar den vil. Men naa har vi funnet en koselig internett"kafe" midt i ingenting. Alle forteller oss at vi ikke maa finne paa aa gaa ut om kveldene og at Cavite er den mest belastede provinsen. Alle er veldig hyggelige, men vi tar forhonds regler.

 

Onsdag 11. november

I dag har vi vært med til et nytt slumområde i Pala Pala. MMCCN sine virksomheter ligger flere steder rundt i hele provinsen Cavite.
Først delte vi ut mat til barna. Barna som får mat blir valgt ut av sosial arbeidere etter visse kriterier. De må være de fattigste av de fattigste og de må være underernærte. Da de har blitt valgt blir de tatt inn til en kontroll der de blir blant annet blir veid for å se om de oppnår kravet, dette blir notert ned. Da de har fått mat av MMCCN i en måned så blir de tatt inn til ny kontroll. Har de enda ikke kommet opp til ”normal” vekt, får de mat og oppfølging helt til de har oppnådd ønsket vekt. Når de har oppnådd ”normal” vekten får andre barn komme inn i programmet. Dette er MMCCN sin måte å kvalitet sikre matordningen slik at de som trenger det mest får hjelp.
Etterpå ble vi vist rundt i slumområdet av en av MMCCN sine medarbeidere. Dette slumområdet var mye mindre enn de andre vi har sett, men vi så og opplevde de stort sett de samme tingene.
Nok en dag med mange inntrykk og opplevelser.

Mandag 9. November.

Idag har vi vært å besøkt småbarnshjemmet til MMCCN.Vi kom dit klokken 09.00 og ble til de gikk å la seg etter lunsj klokken 11.00.

På småbarns-hjemmet er det 16 småbarn, i alderen 1,5 år til 5 år og det er fem voksne. 

Da vi kom lekte barna med hverandre inne. Det var stor stas å få besøk av de tre førskolelærere fra Norge igjen, og vi ble "overfalt" med en gang vi satte foten innenfor 

 døren. Etter å ha observert litt hadde vi sangleker med barna. Vi lærte de noen enkle norske bevegelssanger og de lærte oss noen filippinske barnesanger. Under hele sangstunden hadde vi to eller flere småbarn på fanget, det var tydelig at de var glad i voksenkontakt og hadde ett stort behov for oppmerksomhet og kjærlighet. Det tok ikke lang tid før flere av barna kalte oss "Ate Helle, ate Marie og ate Ida" (Ate betyr søster). Barna som bor på barnehjemmet er tatt inn av sosialarbeider, og samtlige har en tung bagasje. Mange av barna har blitt tatt inn når de har vært svært underernærte, noen har opplevd omsorgsvikt mens andre har blitt utsatt for overgrep. Noen av barna har hele barndommen sin på ett av barnehjemmene til MMCCN, mens andre er der for en periode, slik at foreldre eller besteforeldre skal få mulighet til å komme seg på bena igjen.

Resten av dagen tilbrakte vi på eldrehjemmet til MMCCN. Der er det 15 beboere og det er ca 6 sykepleiere/ hjelpepleiere på jobb samtidig. Alle som jobber der er altså utdannet innen omsorgsyrket. De har også noen som jobber der frivillig. De frivillige har som regel en høyere utdannelse, men får ikke jobb innen det. Så de jobber på MMCCN i to måneder og får et ”lærerbrev” slik at de kan få seg jobb innen omsorgsyrket et annet sted.

De eldre som bor på hjemmet er blitt valgt ut av sosialarbeidere fra slumområdene i forskjellige provinser. De blir valgt ut etter faste kriterier, som for eksempel: er de underernærte?, klarer de seg ikke selv? har de ingen familie som har mulighet til å hjelpe? o.l. 

De eldre er vel så opptatt av voksenkontakt som barna. De viser stor glede når vi kommer på besøk, og de både kysser og klemmer på oss helt til vi går.

Da vi kom i dag hadde de akkurat spist lunch og satt i stuen for å slappe av. Det tok ikke land tid før samtlige reiste seg for å vise sin glede over at vi kom. Selv om de begynner å bli eldre viser de stor glede ved å danse. Da musikken ble satt på var det ikke en eneste tom stol. Vi danset sammen med de, og det var et godt samspill oss i mellom.

Torsdag 05.11.09

Idag dro vi til en av MMCCN sine førskoler ute i slummen. På førskolen går det to grupper med barn. En gruppe fra 09.00- 12.00 og den andre gruppen fra 12.00-15.00. I hver klasse går det 30 elever og de har den samme førskolelæreren. MMCCN gir barna to skoleuniformer (som er sydd på systuen deres) og gir de sekker, skolebøker, blyanter og fargestifter.

Alle barna satt ved hver sin pult, og det første som slo oss at det var veldig rolig i klasserommet. Alle barna fulgte med på læreren, og ga tydelig uttrykk for at de syntes det var moro å lære. De øvde på alfabetet, tallremsen og sang bevegelsessanger. Ved endt skoledag kom foreldre og storesøsken og hentet de.

Da skoledagen var ferdig fikk vi en omvisning av en av Rachel sine medarbeidere i ett av de verste slumområdene i cavite. Det var tøft å se hverdagen til noen av de som har minst her i livet, men noe som slo oss var at alle var så blide! Aldri før har vi vel tatt bilder av så mange smilende barn! Bygningene lå tett i tett, og ingen hadde strøm i "huset sitt" eller innlagt vann. Kun ett sted lagde de felles mat, og de som var så heldige å ha litt penger kunne kjøpe seg en matbit for en billig penge. Der det tidligere hadde vært fiskevann, var det nå liten vannmengde med mye søppel etter en av tyfonene. Det er en fortvilende situasjon for lokalbefolkningen som ikke har noen inntekt. 

Han sitter inne på en 3*3 kvm celle, sammen med 15 andre og har fått en livsdom.

Tirsdag 03.10.09

Idag møtte vi Rachel kl 08.00 og kjørte først jeepene (det er en bitteliten åpen buss) til et kjøpesenter, for så å bli plukket opp av en av pastorene hennes. Da bar turen rett til ett av Cavites fengsler.
Da vi kom dit ble vi innlåst sammen med 150 mannlige fanger. Vi trodde først at det skulle bli en ubehagelig opplevelse, men de innsatte var både vennlige og imøtekommende.


I det lille fengselet var det kun fire celler. Hver celle var på ca 16m2 og der bodde det 60 menn, som delte 1 dusj og 1 toalett. Mennene måtte sove på skift,ettersom det kun var seks senger i hver celle.
En av Rachel's medarbeidere pressanterte oss med navn, og fortalte at vi var førskolelærere fra Norge. Det var en spesielt å høre de insatte rope "Hi Ida, hi Helle, Hi Marie". Vi sang sanger sammen med de insatte og delte ut ark,slik at de kunne skrive brev til familien. Mama (Rachel Trovi) hadde også tatt med seg to takvifter, ettersom to av cellene manglet vifte. Hennes medarbeidere delte også ut skabbsåper. Når det er så mange mennesker innelåst på en celle, er det håpløst å oppretthold en god hygiene, og mange av de insatte hadde derfor ulike sykdommer og infeksjoner. 


Da vi skulle dra ropte de "Are you coming back next week?", og vi bestemte oss fort for at neste tirsdag skal vi igjen besøke fangene i fengselet. 
Det er vanskelig å beskrive dagen idag. Vi føler at ord ikke strekker til og at det er umulig å forestille seg hvordan de innsatte har det før man har sett det med egne øyne. 


Alle inntrykkene fra fengselet ble så mange at vi orket nesten ikke ta ting inn over oss med en gang. Dette var en sterk opplevlse som det kommer til å ta lang tid å fordøye.  

Mandag 02.11.09

I dag møtte vi endelig Rachel Trovi, lederen for organisasjonen Ma`Ma Children Center og Norway (MMCCN).
Etter en liten prat sammen så viste hun oss rundt på området til MMCCN. Der han hun et barne barnehjem (1 – 7 år), et gutte barnehjem (7 – ut collage), et jente barnehjem (7 – ut collage) og et eldre senter.
Hun har også flere virksomheter som vi skal få se på et senere tidspunkt.


FOR EI STRÅLENDE DAME!!!!

Tre trøtte og slitne jenter natt til lørdag...

Lørdag 30.10.09

Vi kom frem til Island cove, Cavite 15.15 fredag ettermiddag. Vi var slitene etter en lang flytur og gledet oss til en god natt søvn. Vi hadde kjøpt med oss myggnetting og etter mye om og men hadde vi klart og ommøblere hele rommet og hengt de opp fra gardin stangen.
Kl 03.00 våknet vi av fryktelig uvær utenfor strømmen gikk og mobildekningen forsvant, vi var ikke så høye i hatten så vi fikk tak i hodelyktene og løpt gjennom stormen til lobbyen. Vi ble sittende en stund, mens vi tittet på vannet som steg utenfor og trærne som veltet...
Personalet på hotellet var stresset og var selv ikke sikker på hvor stor tyfoen var, så vi satte himmel og jord i bevegelse, fant til slutt en telefonkiosk og  fikk tak i de hjemme for mer infomasjon (Takk mammaen til Helle og Tor).


Vi ønsket ikke lenger å bo i vår cottage, så vi fikk det siste rommet som var igjen inne på hotellet og delte en 120 seng alle tre for natten og sovnet søtt:)

Onsdag 27.10.09

Nå står endelig Manila - Filippinene turen vår veldig nær. En tur som vi har planlagt i lang tid.

Faktisk så skal vi opp kl 04.15 i natt, for det første flyet til København går allerede kl 08.20.

Sekkene våre er snart pakket. Men hva skal vi egentlig pakke?! Vi skal jo tross alt til slum områder og vi skal være backpakkere...

Vi hat fikset oss like joggedresser, sorte med rosa skrift. He he...

Vi gleder oss :-)

Tre glade, spente og slitne jenter på flyplassen i Singapore

Hei alle sammen!

Beklager så sen oppdatering, men pga blandt annet en tyfon så har vi ikke hatt tilgang til nett før nå.

Men vi skal selvfølgelig oppdatere dere på hvordan livet i Cavite har vært så langt:)

Reisefeber!!!!!!


Nå er vaksinene tatt, visumet skaffet og avreise er i morgen kl 08.20. Vi både gleder og gruer oss, mest fordi vi ikke vet hva vi kan forvente. Sommerfuglene i magen er definitivt på plass!!:)

I dag er det 1 uke til vi skal reise ned til Filippinene!!!:)